Dette er pinlig å måtte innrømme. Men. Skriver man blogg om trening og er en moden kvinne, så må jeg kunne innrømme at svake sider og personlige nederlag er en del av livet mitt.
Jeg skulle løpe til bussen i dag, og kjente at det gjorde vondt i både skinnlegger og ankler. Dessuten ble det ikke rare farta på meg heller. Selv om jeg har kommet i gang med treningen igjen etter noen år i sofaen, så er det ikke bare-bare å ta beina fatt som da man var tyve.
Puh. Akk og ve. Jeg ble usjarmerende flau over min dårlige kondis, og ubrukte muskulatur.
Men etter noen minutters andpust, og sirkeltanker omkring egen begredelige tilstand, kom jeg til en overilet konklusjon og avgjørelse.
Innen bussturen på 7 minutter var omme, hadde denne middelaldrende fruen tatt en sjefsavgjørelse og sa omtrent dette til seg selv, med en skikkelig utfordrende og dønn skeptisk stemme (vi over femti har tillatelse til å snakke med oss selv…bare så det er sagt)
“Siden du allerede er så godt i gang med trening og kaloritelling, la oss føye til følgende lille utfordring … Du skal bli i stand til å løpe 5 kilometer!”
Nå ler sikkert alle treningsfantastene godt i sine veltrente kropper, der dere knaster hjemmevant på dyre pulsklokker og setter personlige rekorder på maraton og gu-vet-hva-ton.
“Pingle!”, roper dere til meg og rister på hodet.
Men tror dere jeg bryr meg om det, hah, neida. Her skal denne middelaldrende fruen til pers.
Hvordan?
Eeeeh. Dette har jeg mildest talt null greie på, men etter å ha konsultert noen googletreff og sammenlignet med min smerteterskel, så fant jeg tilslutt et treningsopplegg på Shape-up som selv denne fruen kan – muligens – klare.
Uke 1: Treningsopplegg som består av treningsøkter a 12 minutter. Hvorav tilsammen to minutter løping.
Lite!? Neida. Tenk på skinnleggene som verker etter kun 50 meter (og overdreven aerobictrening), så vet dere at dette faktisk er en smertefull grenseoverskridelse for en som meg. Jeg er god til å gå, men denne løpinga vet jeg blir vanskelig.
Dessuten regner det, er det noe lurt å starte på den våteste ettermiddagen denne sommeren?!
Det var bare å få på seg fillene og pelle seg ut til nærmeste grusvei det.
Fruen må innrømme, at det var faktisk temmelig slitsomt å slepe alle mine kilo og ubrukte muskler opp småbakkene. Ett – 1 – minutt løping er mer enn nok!!
Da jeg kom hjem var de våte klærne klistret til kroppen, men nå er det gjort.
Prokrastinering er vår verste fiende. Så jeg er glad jeg klarte å vinne over unnskyldningene og løpe disse jæ… to minuttene, allerede i dag.
